Sentral Afrika: Mange har det ikke bra på vår jord i dag…..

I dag vil jeg skrive litt om forholdene hos våre nære naboer:

Krig, sult og mangel på tak over hodet er problemstillinger som har vært veldig fjerne for meg. Jo, jeg har brydd meg om å hjelpe når andre lider, og rettferdighet for folk som blir utsatt for meningsløs urettferdighet. Men noe inni meg har alltid sagt at "det kan jo ikke være så ille." Med min gode oppvekst i et rikt land og med alle muligheter åpne, har jeg ikke hatt god nok fantasi til å forestille meg en så annerledes virkelighet.

Nå hører vi om flyktninger som kommer strømmende fra Sentral Afrika (RCA) over grensa til Kamerun. Mennesker kommer i et antall som jeg ikke klarer å forholde meg til. I grensbyen Garoua Boulaï tas det hver dag imot lastebil etter lastebil med mennesker som har forlatt alt de har (eller en gang hadde) for å redde seg i sikkerhet mot de brutale voldshandlingene i hjemlandet. Jeg har sett dem med mine egne øyne. Da vi tidligere denne måneden reiste fra Yaounde i sør til Ngaoundéré hvor vi bor, kjørte vi forbi flyktningeleirer, provisoriske skoler og store menneskemengder uten noe sted å bo. Men også i Ngaoundéré er det mange sentral-afrikanske flyktninger. Nøden er ikke lenger langt borte, men den er likevel fjern. Jeg klarer fortsatt ikke å leve meg inn i deres livssituasjon.

Vi har kollegaer som forteller om manglende respekt for menneskelivet. Vår amerikanske misjonærvenninne, som har vært mest evakuert fra sitt arbeid i RCA siden vi kom hit i 2012, forteller om skremmende holdninger. Om folk som dreper over en lav sko og andre som blir begravd levende. Jeg har snakket med leger fra Garoua Boulaï, som behandler krigsskader, og hørt om hvordan de krigførende gruppene ikke alltid respekterer landegrensene, og slik sprer frykt også hos kamerunere.

Da vi skulle på piknikk med gjengen på misjonsstasjonen en gang før jul, tok vår amerikanske kollega med seg ei jente hun kjente fra RCA. Dagen før hadde landsbyen hvor jenta kommer fra blitt utsatt for et raid. Husene hadde blitt plyndra og brent og folk drept. Hva skal man si til sånt? Det er så groteskt at kroppen rett og slett nekter å ta det inn. Slik kunne jeg ha fortsatt ei god stund til, og her kan du lese enda mer om situasjonen både slik den er i dag (BBC) og litt om hvorfor det har blitt slik (Globalis).

I dag har Johannes, Marianne og noen av ungdommene i Espace Jeunes reist på tur. De skal egentlig lenger sør, men har bestemt seg for å stoppe i Garoua Boulaï for å møte folk, snakke med dem, be for dem og gi litt materiell hjelp om de kan. Jeg synes de er tøffe som tør, og ber om at de må få være til nytte og velsignelse for dem de møter.

Også kirka har, sammen med andre protestantiske kirkesamfunn, satt i gang en aksjon for å samle inn til hjelp til dem som lider på grunn av krigen. Og vi er med i bønn og handling.


…. La alle leve trygt og godt i frihet og i fred!

Et år i Kamerun, anyone?

Nå nærmer fristen seg for å søke om å bli U-CREW fra høsten av.

Dagens gjeng har en høyst variert og meningsfull hverdag. Les mer om hva det går ut på på deres egen blogg: rasmunz.blogspot.com.

Og søk for all del før 15. mars!